12. apr, 2012

Tjuehundreogni – uflaksåret i Sandefjord MC-klubb:

 

Tjuehundreogni – uflaksåret i Sandefjord MC-klubb:

 

På vei opp til årets Primustreff  skulle de helproffe vinterkjørerne i klubben  få sanse  at det ikke er noen selvfølge at det alltid går bra. Tvert imot ble denne vinteren et helsvart kapittel i klubbens ellers så  langvarige ulykkesfrie  kronologi.

 

Ulf Utrulig Uflaks:

 

Ulf tok sitt førerkort på solosykkel, noe som kunne ses tydelig hver gang han kjørte motorsykkel med sidevogn. Han lærte nok nemlig å holde godt til høyre i veibanen av sin sjåførlærer – noe han siden har fulgt til punkt og prikke. Sidevognshjulet hans befinner seg derfor konstant på den ytterste millimeteren av veibanen – den kanskje mest ujevne delen av enhver norsk vei.

 

En gang måtte det jo gå galt. På vei opp til Primustreffet, langs Randsfjordens vestre bredd, grep plutselig en usynlig hånd tak i Ulf sitt sidevognhjul, og den hånda slapp ikke hjulet igjen før både Ulf og sykkelen hans hadde tatt en piruett og et hopp.  Ulf skjønte tidlig hvilken vei det bar og forlot ekvipasjen ved å hoppe av.  Arne kom bak og så bare en eksplosjon av snø, hvoretter han oppdaget at Ulf hadde flydd åtte meter bort fra veien, med et fall på fire fem meter nedenfor selve veilegemet. Et lite Bjørn Wirkolaeventyr dette altså.  For de som er gamle nok til å huske ham.

 

Åtti km er fort nok når det hoppes og ekvipasjen foretok  seg en kjapp  forlengs volte og plasserte seg etter omtalte svev  deretter pent  - opp ned  - mot et av landets ypperlige og solide grantrær. Uten å vite det var nå Ulf blitt medlem av den eksklusive ”rundkastavdelingen” i Sandefjord MC-klubb, seinere omtalt som 360-gradersklubben.

 

Det er da spade og gode venner teller. Spaden brukte Ulf til å spa seg og sykkelen ut igjen, og vennene fotograferte elendigheten mellom latterkulene og motorsykkelslepingen opp igjen til det jevne underlaget: veien altså, skapt av Satans vegvesen.  Hyggelig var det også å konstatere at de medbragte frosne grønnsakene i sidevogna plutselig som ved et mirakel alle sammen lå ferdig kuttet og renset i stien ned til endestasjonen, det var bare å plukke med seg og helle rett i gryta.

 

Både sykkel, vogn og mann kom greit fra uhellet men rådet om å holde godt til høyre i veibanen følges ikke fulgt så mye til punkt og prikke lenger.

 

Dessuten ble sidevogna  i etterkant bygd om slik at sidevognshjulet nå stå omtrent midt under rompa på sidevognspassasjeren – sånn for sikkerhet skyld.

 

 

 

Jævelskbeinet til han Johannes .

 

På omtrent samme tid som Ulf undersøkte sidearealene til riksveien ved Randsfjorden trillet I ro og mak Sølvreven, Carl Petter og Johannes de siste tohundre meterne inn til treffplassen på Bjoneroa. Alt er såre vel. Da det gjenstår 199 meter av de til sammen atten milene fra Sandefjord velger forhjulet til Johannes å hoppe fra et langsgående spor til et annet. Uten sidevogn er slike sprell ikke artige, og i lav hastighet registrerte derfor en noe trøtt finnmarking at hjulene ikke lenger lå på linje med fartsretningen og før han fikk sagt  ”faenihelveteda” ,  så lå Johannes der med stereo beinbrudd. Både oppunder kneet og over ankelen hadde knoklene sviktet fullstendig, og brutt sammen som en gammel temporamme under en slåmaskin.

 

Arne, som nettopp hadde deltatt i redningsaksjonen til Ulf og deretter fortsatte oppover til treffplassen på Fjorda. oppdaget rett før de var helt fremme  at det underlig nok sto et helikopter fra luftambulansen på parkeringplassen.  

 

Åjavelja tenkte de.  Det er vel en dust av en skiløper som har brukket beinet.  De kjørte litt til og der står sannelig en ambulanse på veien.  Like i nærheten hørtes inniblant  noen forferdelige vræl  noen enda mer forferdelige nordnorske gloser  - sånne som overhodet ikke egner seg verken på trykk eller i programmet ”Rorbua”..    

 

Årsaken var at vår egen finnmarking Johanneslå og skreik stygge ting og lovet dyrt og hellig;  ”Ææææ ska drææp dæ din førbannade hælvett" idet  ambulansefolket og stakkars hjelpsomme Roy var i ferd med å få av Johannes  kjørestøvelen for å avdekke det brukne beinet innafor.

 

Så bar det inn sykebilen for å kjøre fattige 150 meter og derfra frakt rett inn i helikopteret som raskt tok av mot Tuppesprut – eller det vi vanligvis kaller Hønefoss.

 

Det siste som kunne høres var Johannes med hodetelefoner på seg som i sterk  og høyst fortjent morfinrus skrek "ÆÆÆÆ vill høre  AC/DC !!! "  da han fløy mot Hønefoss for en høyst påtrengt operasjon. .

 

Redningsmann Kjell Dahl ofret seg og kom oppover søndag med bilen for å hente Johannes sin sykkel og få den hjem igjen. Av en eller annen ukjent grunn fikk den nemlig ikke være med i ambulansehelikopteret. 

 

Dette uhellet krevde altså mer enn plaster, kameratslig drittslenging og brennevin.

 

Siden alle personskader i trafikken skal meldes fra til politiet hadde noen (ambulansepersonellet?) ringt de rette myndighetene, altså politiet.  De på sin side mente at utrykning var alt for krevende og bemyndiget derfor Carl Petter til å være åstedsgransker – med rapportplikt til politiet i etterkant.  Her må Carl Petter ha gjort en alt for god jobb for noen uker etter fikk Johannes et brev fra øvrigheta om at han var å anse som mulig skurk, med den store synden ”vørdslaus kjøyring” på samvittigheten, slike synder er visstnok behørig omtalt i Vegtrafikkloven.  

 

Hele helga gikk Carl Petter under kallenavnet CSI-agenten.

 

Noe seinere ble saken imidlertid henlagt med at intet strafferettslig var å forfølge.  Kan hende syntes politiet at et knust bein var straff nok.

 

Helvetesbeinet var det imidlertid verre med.  Det skulle vise seg at helsevesenet på Ringerike ikke var i stand til løse så kompliserte oppgaver som selvpåført beinbrudd.  Fordelen med alt dette var at helsevesenet holdt både seg selv og Johannes fullt beskjeftiget i ni samfulle måneder før han igjen kunne kontakte sin arbeidsgiver og varsle at han atter var føtes og kunne brukes til noe nyttig.

 

//

 

Andre hendelser:

 

Fra Arne Haugbjørgs hukommelse vedrørende det samme år:

 

//

 

Nyttårstreffet:

 

Dette året startet med nyttårstreffet,  som vanlig.  Etter en fortreffelig helg oppe på Trollsvanns nydelige parkeringsplass, der vi dette året ble velsignet med besøk  både fra inn og utland,  startet så reisen hjemover.  Etter nøyaktig 186 meter inne på "hovedveien" ned fra Trollsvanns parkeringsplass  møtte Roy en  gubbe på 86 år. På en alt smal vei lå denne 86 åringen godt til venstre i veien.

 

Dett ble for smalt selv om Roy hadde sidevognshjulet nesten inni fjellet oppå brøytekanten.

 

Det sa BANG, og der sto Roy  med sin sykkel kilt  fast på hjørnet på en slags stor firehjulsdrevet sak av en bil.  Heldigvis var det kun materielle skader å se.

 

Da hadde jo jeg lagt inn andre gir og innsåså at det nok ikke var mulig å få stanset i tide.  Etter en rask fundering valgte jeg derfor en hard manøver til venstre og smalt derav rett inn i autovernet. Dette var dessverre noe en førsteklasses tyskprodusert  svingarmsgaffel åpenbart ikke tålte,så jeg snurret rundt  og landet sylinder ved  sylinder med Roy.  Fortsatt med null personskader heldigvis.

 

//

 

Røldalstreffet:

 

Noen uker etter Nyttårstreffet 2009 var det jo  atter treff i Røldal og det ville vi jo gjerne reise på så i den anledning gjorde jeg  klar premiesykkelen "Geita" med masse skrupigger fra Felleskjøpet.  

 

Dette lovet riktig bra mente jeg.  

 

Roy og jeg la i vei og det gikk jo riktig så fint.  Helt til vi passerte tregrensa på vei opp på Haukeli, der hadde brøytebilen etterlatt seg en iskant idet han skulle brøyte opp en sidevei.

 

Vi hadde jo siden det hadde gått så fint hittil hadde vi opparbeidet oss  en betydelig vinterhastighet,  ca 80-90 km/t tror jeg.  

 

Forhjulet fulgte brøytebilens nye spor mens jeg og bakhjulet fulgte etter Roy, Fordi bakhjulet ville noe helt annet så satt jeg plutselig på knærne oppå en løpsk motorsykkel som roterte vilt  som en snurrebass oppå det som må ha vært stålis av ypperste kvalitet.

 

Det holdt endelig opp  - til slutt.

 

Da alt  endelig falt til ro reiste jeg opp igjen "Geita" og etter å ha ristet på hodet noen ganger var jeg klar til å fortsette.

 

Da kom Roy kjørende tilbake til meg og lurte på hva som her hadde skjedd.

 

Hadde det skjedd noe da sa jeg – liksom litt uskyldig.

 

Roy flirer og glaner megetsigende bortetter snurrebassporene som skrupiggene fra Felleskjøpet hadde rgrundig tegnet  opp i stålisen,  et temmelig godt stykke bortover veien.

 

Selv om alt tilsynelatende var like helt i skrotten så var det ikke til komme fra at absolutt alle muskler og ledd raskt stivnet til slik at det ble helt forferdelig å kjøre videre.  

 

Først da jeg passerte Haukeligrend på vei hjemover igjen etter treffet kjente jeg at det begynte å slippe litt. Og helt bra igjen ble det ikke før Evjetraffet var unnagjort

 

 

 

Hardangerviddaturen 2009:

 

Hardangervidda rundt turen endte i ei grøft i Telemark med to vraka sykler for Jon og Daniel sitt vedkommende. Info om denne turen utbes herved.

 

OBS: Hvis det ikke kommer  noen informasjon om nevnte hendelse  vil undertegnede kunne finne på en historie uten snev av kontakt med virkeligheten eller fakta i saken! Det kan bli velig veldig stygt for de omtalte delinkvinter ….