23. aug, 2012

En Grus-om Uke

Som medlem av en kvartett  mc-klubber er det ikke til å unngå at tilbudene imellom overstiger tid, evner og penger. Men tilbudet om å bli med Sandefjordingene Roy Thorød og Arne Haugbjørg på grustur i den norske fjellheimen sprakk i fjor, og undertegnede bestemte derfor tidlig at dette ikke skulle skje i år.

Oppstarten av grusturen besto av at vi kjørte europaveien fra Sandefjord opp til Espa, og den eneste grusen vi så var på utsida av veien, pga. veiarbeidet som pågikk hist og her. Men snart tok vi av hovedveiene og ved ankomst til Grimsbu ved Folldal hadde vi allerede fått noen mil med grusveier. Da hadde det gått med elleve timer på i alt 53 mil.  Noe forsinket av at ”noen” hadde satt en solid traktortilhenger på en bru, den var ikke mulig å forsere.

Bukkerittet og Tronfjell:

Denne helgen pågikk Bukkerittet. Her samles landets mest grusinteresserte og med base i Grimsbu ved Folldal kjøres det dagsturer på de verste veiene som er å finne i området. Vi utforsket Einungdalens mange grusveier og fikk se mer fjellveier  enn de fleste gjør på en alminnelig fredag . Vi kom også innom Romsdalssetra og der kunne vi kjøpe rømmegrøt, vafler og andre godsaker. Det ble tretten mil med kun grusvei i dag.

Lørdag var det Kvebergsøya og Stormoegga som fikk besøk av oss. Anleggsveier til demninger er perfekt for å se Norge fra en kilometers høyde.

 

En av mine reisefrender fikk  samme ettermiddag lyst til å bestige Tronfjell pr motorsykkel – jeg hadde ikke vært der siden 1977.  Så vi kjørte opp de bratte bakkene til 1666 meters høyde og beundret utsikten fra en lettskyet himmel og med godt over tjue grader i sola. Det hele ble toppet av at en turvandrende ung kvinne fant det for godt å sole seg på fjelltoppen, en sann lise å beundre for to halvgamle karer som fortsatt vet å sette pris på vakker natur, om enn på avstand. De andre som gikk glipp av denne naturopplevelsen kjørte i stedet på crossbanen til Bukkerittets arrangører. Der skulle Pål Anders Ullevålseter også ha vært, men han uteble av en eller annen grunn.

Bukkerittet avsluttes med en premieutdeling ved leirbålet – vi deltok ikke i noe men tittet gjerne på selve premieutdelingen.  Vi la merke til at lengst kjørte passasjer fikk premie. Hva som får noen til frivillig å sitte bakpå en tynt stoppet offroadsykkel på de verste veiene landet har å oppdrive vet ikke vi, men sann kjærlighet må være en av ingrediensene – enten det er til føreren, naturen eller motorsykkelen.

Borderline….

Søndag opprant og vi ville vestover – gjerne på grusvei. Vi kjørte Grimsdalen til Dovre, og serfra over Sel og videre vestover til Brimi fjellstue.  Nå er det slik at grusveier gjerne er private – og det betyr at grunneieren har alle utgifter med å holde veien vedlike. Dette løses på to måter. Enten opprettes det en avgiftsbelagt bom, eller så blir veien bare  stengt for uvedkommende.  Uten å gå for mye i detaljer kan vi vel si at der det kan betales avgift gjør vi det. Der det er stengt oppfatter vi nok fra tid til annen at det ikke alltid er stengt nok – i hvert falll ikke for tohjulinger. Denne smidige lovtolkningen gjør at man kan få tilgang til reiseopplevelser  som de mest lovtro av oss dermed blir snytt for…..

 

Morsomste vei er alltid den korteste.

Regelen om at Den Korteste Vei mellom to punkter er raskeste gjelder ikke på grustur. Det er nemlig ikke den korteste men den morsomste veien som i praksis er den korteste. For en gliser og ler uavbrutt  i hjelmen,  og gisper av panoramaer som stadig dukker opp etter krappe svinger og bratte stigninger opp i kilometers høyde. Det er rett og slett for mye Møllers Tran til slutt – en må bruke kveldene til å fordøye dagens opplevelser og samle krefter til å gå løs på neste dag. Det hele minner litt om en japansk bussferie – det er bare minutter mellom hver opplevelse og en blir redd for å bli blasert og overfladisk i den enorme tilgangen på øyegodt og kjøremessige utfordringer og opplevelser.

Ikke alle kan delta alle dagene, så vi tar en pause på Brimi fjellstue og venter på vår nye mann Daniel som har tatt turen helt fra Afrika for bli med noen dager. Riktignok med fly til Sandefjord, men derfra triller han direkte de seks timene opp for å møte oss. Med kraftig afrikansk diarè i bagasjen  er dette en prestasjon som forteller det meste om hva grusmani egentlig er.

Rett etter hans ankomst triller vi videre over mot de nordvestlandske fjellveier, og på slutten av en lang dag ender vi opp på veien mot Nørdsteseter – denne veien er en ingeniørmessig prestasjon av de helt store.  Selv har jeg blitt sendt opp veier jeg ikke ante at det var mulig å kjøre på med motorsykkel, en av disse var en bratt svingete smal gressbakke inn i svarteste skauen, men Arne påsto hardnakket at en Gold Wing 1200 hadde kjørt opp der i fjor.  Det gjorde utslaget – jeg kjørte opp og smakte derved på seiersfølelsen ved å bryte egne grenser.  Nifst men morsomt!

Vi slår til slutt leir  for dagen og koser oss med mygg, egg og flesk. Benn Inge Velde har tatt turen overraskende fra Karmøy og møter oss på leirplassen. Også han redusert: Ryggen verker og den blir ikke bedre av hundre mils kjøring samt tynn teltlivmadrass. Men ingen sure miner av den grunn – det hører litt smerte med på ekte grusturer. Og før vi kom hadde han greid å lure oss med en severdighet av de sjeldne: Epler som vokste på et bjørketre!  Med plakat og alt, det tok litt tid før jeg forsto hvordan dette hadde kommet i stand.

 Noen festing er ikke aktuelt i kveld heller – det er forbud mot mer enn to pils i døgnet på denne turen – alle skal være friske og opplagte til neste dags kjøring. En uhyre klok regel. Man trenger all sin kløkt og erfaring for å gjennomføre en slik tur uten men av noe slag.  Vi har passert 1300 km allerede, og nesten halvparten på grusveier – Arne og Roy har lett etter slike veier i ti år og det er denne erfaringen vi alle flyter på nå.

Vi fikk også med oss Skjolden, Nessane, Høyanger denne dagen. Tok oghså ferga fra Hella . Vi slo  oss omsider ned i Remafjellet over Høyanger,  ved et vann som heter Ulldalsvannet.

Neste dag drar Daniel og Ben Inge hjemover: Ryggen og magen krangler fortsatt og det er ingen idè å plage seg med neste dags tøffe nordvestlandske utfordringer .  Nok er nok..

Vi andre kjører oppom et par fjell, men må snu på toppen på grunn av snø og /eller bommer. Vi tok omsider en pause i Mo. Et pent sted å fylle bensin på slik en vakker dag! Videre derfra kjørte vi via noen flere omveier inn i Eksingedalen – dette er en dal som plutselig tar slutt og veien går ikke videre utenom noen anleggsveier. Vi finner et gammelt steinhus som vi leier til neste dag og slipper derved teltlivets gleder denne natta. Vi er slitne og det er nå 1700 km på klokka siden opppstarten i Sandefjord en uke tidligere.  Eieren av stein huset er en artig luring. Neste morgen selger han oss ekte geitepølse – vi får inntrykk av at han egenhendig har slått i hjel geitene og malt dem opp på egen håndtråkka kjøttkvern oig røyka dem ved peisen i stua. Dette inntrykket falmer kraftig da pølseemballasjen viser en nokså proff etikett med navnet Evanger slakteri. Men pølsa er god den, og vi ble plutselig 600 kroner fattigere – en hundrelapp mer en hel eovernattinga kostet!

Knegge i hjelm.

Onsdag morgen reiser jeg hjemover over Hardangervidda. Denne syvende reisedagen plages jeg av dårlig samvittighet over pliktene derhjemme. Men jeg er fornøyd og klukker hele veien hjem – turen har vært en fantastisk opplevelse og det er bare å glede seg til neste års tur. Og da skal jeg ha knastedekk og ikke gatedekk. Den saken er helt klar. Tar en kort stopp på Voss for å handle de kokesakene jeg hele tiden mister og roter bort, og melder fruen derhjemme at hun nok får litt hjelp til flyttingen sin likevel. Det skal vise seg at samme ettermiddag reiser også  Jarl Frode hjem.

Men Arne og Roy reiser videre også denne dagen og ender opp i Aurland og deretter Gol før de lander midt på dagen hjemme  på fredag  to dager etter min avgang - direkte til Sandefjordstreffet. Ord om dette kommer nok herunder med tiden fra Arne himself.