26. des, 2011

JULEJAWA!

En svart 350 modell 640  fra det herrens år 1994 , og som bodde i Stavanger  var mitt juleønske denne julen. En telefon og en mail og noen penger, og sykkelen var min. Men hvordan få den bragt under det hjemlige juletre ”dan føre dan føre doppare-dan”, som svensken sier? ( Det betyr dagen før lille julaften, for uinnvidde)


Planen:

Den eneste fornuftige måten var jo å kjøre den hjem – det sto tidlig klart.  Det ville bli rimeligst og raskest. Flyet tok meg fra Sandefjord til Stavanger på en times tid. Allerede her begynte jeg å skjønne tegninga – på Sola flyplass snødde det såpass at vi lunne ikke lande, det måtte brøytes først. Etter kretsing i en halvtime dumpet vi ned på en rullebane dekket med tjukk vestlandsk slush, det spruta fælt men endelig var vi på bakken og klare for å møte den tidligere eier og selger av Jawaen.  

Han gjorde det klart at med tanke på omstendighetene så var jeg hjertelig velkommen til å overnatte hos han og fruen – været tatt i betraktning. Han hadde kjørt med sykkelen de sju åtte kilometrene til flyplassen fra hans hjem og han anså det som helt umulig å la seg befrakte sørnorge rundt på denne årets aller mørkeste dag.

Rolig reisende:

Nå er jeg noe mer vant til vinterkjøring enn de fleste, påpekte jeg. Så jeg takket pent nei, med den begrunnelse at været vill bli bedre lenger øst. Dessuten hadde jeg et møte derhjemme neste morgen klokka null ni null null, som jeg måtte rekke. 

Så det ble til at jeg la i vei. Klokka var akkurat passert atten null null. Sykkelen var utstyrt med sommerdekk, og det viste seg raskt at en begynnende våt issåle  la en betydelig demper på lysten til å setet opp farten. 42 km/t på annet gir var faktisk det raskeste jeg fant det tilrådelig å kjøre. Det var også nå jeg oppdaget at utenfor Stavangers lyssirkel var det så mørkt at det eneste jeg egentlig så klart framfor meg var snøkorn, så store som snøkorn kan bli. Det var nærmere  snøballer enn snøfnugg, for å si det slik.

Teknisk feil:

Etter en fire mils tid var Jawaen og jeg på toppen av en lav men mørk ås. På toppen av denne stanset sykkelen etter noen host. I ytterste mørke sparket jeg fra i høyre hjulspor med kun parklyset på og håpet på at ikke en tømmerbil eller noe liknende var i ferd med å ta meg igjen. Så begynte nedoverbakken og jeg trillet i stadig høyere hastighet nedover åsen og min tanke og håp var at ”noe” fantes i bunnen av bakken. Og jeg ble åpenbart bønnhørt, for der var det en festlig illuminert bensinstasjon.  

Den mest åpenbare årsaken til motorstoppen var salt på tenningsanlegget og en sprayflaske med 556 ble innkjøpt. Mens jeg sprayet pluggledninger og annet kom det på klingende sandnesdialekt bak meg: ” Kan det være noe å kjøre motorsykkel nå da?”  En kar med amerikansk pick-up kikket nysgjerrig på meg og lurte på hva jeg var for en. Jeg prøvetråkket  kicken før jeg svarte tilbake. Da Jawaen putret i gang på første tråkket svarte jeg lykkelig; ” Jada, og det er bedre vær lenger øst!

Det skulle vise seg å ikke medføre riktighet.

 

Trailertull:

Jeg trillet videre, og sykkelen gikk igjen feilfritt. Det ble verre og verre føre. På nedkjørselen mot Moi møtte jeg et knippe trailere som sto på langs og tvers  retning vestover – det var en utenlandsk trailer som forårsaket elendigheten fordi den hadde tverret på det glatte føret. Jeg stanset og gikk av sykkelen og oppdaget at det ikke lot seg gjøre å stå på beina fordi det var så glatt. Heldigvis hadde jeg brodder i ryggsekken, og tok på meg disse.  Den fastlåste traileren drev hele tiden og kjørte to meter fram og en tilbake og jeg torde ikke passere ham i grøfta utenfor veien, for om han gled ville jeg bli most mellom traileren og fjellveggen. En politimann kom til stede og jeg ba ham om å stoppe trailersjåføren i to minutter så jeg kunne passere.  Ikke bare for å komme meg hjemover, men også for å unngå at stedets lovrepresentant begynte å interessere seg for hvordan jeg var hjulskodd ….

Jeg og Jawaen grøftekjørte forbi den første traileren, og passerte de ti neste på ulike måter – høyre, side, venstre side, utenfor og innenfor  og endelig var veien igjen åpen og fri.

Smørefritt Lyngdal

Tiden gikk og Lyngdal nærmet seg.  Klokka var allerede ti på kvelden og fire timers krypkjøring måtte jo  snart ha tømt tanken tenkte jeg. Selv om det gikk i sneglefart. Elleve liter ble fylt opp og jeg gikk inn for å kjøpe olje. Totakts. Det påsto den blonde bak disken at ikke fantes på lager. Jeg spurte henne om hva jeg skulle gjøre da?   det visste hun ikke. Ukjent som jeg var spurte jeg om hun visste om bensinstasjoner i nærheten, og om den i så fall var åpen. Ja, det var det da. I sentrum.   Jeg  fikk en veianvisning og tre kilometer senere sto jeg utenfor en stengt stasjon, småbannende. Så kom jeg i tanker om at jeg hadde jo passert Lyngdal noen ganger tidligere og synes å huske at stedet var større enn det jeg kunne se rundt meg. Jeg kjørte derfor et stykke videre og fant to bensinstasjoner til, den ene var åpen – og de hadde en liter prima totaktsolje til en trengende Jawafører.

Etter en pølse og en kaffe var det å trille videre .  Håpet om værforbedring lenger østover svant hen – hele veien til Kristiansand var det vått vinterføre, med og uten issåle. Her og der gikk det an å øke farta til seksti, men brått var det glatt igjen og det var bare å ta det med ro. Heldigvis var jeg for det meste aleine på veien, og forstyrret derfor få eller ingen.  Da Kristiansand nærmet seg ble det kaldere og  dermed litt tørrere føre.  Jeg kom inn i byen i tilnærmet fartsgrense og stoppet på en bensinstasjon for nytt påfyll av bensin, pølse og kaffe.   Gutten som var på vakt der fortalte gledesstrålende at han hadde kjørt moped på jobben. Og at det hadde vært glatt. Da han forsto at jeg var på vei fra Stavanger til Tønsberg på årets mørkeste og glatteste natt vokste hans beundring til det sjenerøse, og da jeg reiste videre  en halvtime etter midnatt sto både han  og et par av vennene parade for å vinke meg vel av gårde.  Slikt varmer.

Finalen:

Seks timer hadde gått med fra Stavanger til Kristiansand, nå måtte det da snart gå litt lettere? Føret ble bedre for kulda gjorde at hjulene satt bedre. Farten økte til både sytti og åtti innimellom og alt var fryd inntil etter Grimstad. Der tok jeg igjen et par brøytebiler som lå i førti. Disse la igjen en såle etter seg som var uberegnelig glatt og sporete, og det ble igjen vanskelig å kjøre.

Etter en stund stoppet brøytebilene og jeg kunne igjen sette opp farten. Her og der var det tunell, og varmen i disse var kjærkommen. En liten ulempe var at denne varmen også gjorde at snø som hang under bilene slapp taket så en måtte se seg godt for å ikke kjøre inn i brune snøhauger som lå femti til hundre meter innenfor tunellåpningen.

Nå begynte jeg å kjenne sykkelen og kunne derfor slappe mer av. Ni timer var gått og jeg ankom Stokkebakken i Bamble. Det var igjen tid for pølse og kaffe.  Jeg visste at det var omtrent ti mil igjen hjem og anslo at hodet kunne finne puta i halvfemtiden. Jeg var støl og stiv, men tørr og ved godt mot. Det eneste var det forestående møtet klokka ni – det gruet jeg litt for.

Kløv opp på sykkelen og trillet hjemover fra Stokkebakken , tenkte meg så glad for at det denne julen skulle være en svart Jawa Black Style under treet.  

Da begynte plutselig fuskingen igjen – og denne gangen var det helt tydelig at Jawaen gikk på bare en sylinder! Nødstopp måtte til –  og det viste seg at den ene plugghetta manglet! 

Noe verktøy hadde jeg jo ikke, men pluggledningen var kald og stiv i vinterværet og etter litt fomling sto den rett opp noenlunde i nærheten av toppen på tennpluggen. Kan hende greide gnisten å hoppe en cm?  Jada – det gjorde den! Litt hakkende ankom jeg hjemmet. Trøtt med blid, og fornøyd både over egen og sykkelens innsats.

Julegaven til meg selv:

Neste dag ble sykkelen kjørt til bensinstasjonen og kilovis med salt ble spylt av. I fem kuldegrader slet varmtvannet i høytrykkspyleren med å fjerne møkka fra Norges sydlige spiss.  Resultatet ble sånn passe, men jeg var glad likevel . Over at det gikk bra å kjøre 46,5 mil på årets mørkeste natt på en atten år gammel østeuropeisk motorsykkel uten et eneste verktøy med på turen.

Konklusjon:

Og la det være sagt – Jawa er en ypperlig vintersykkel. Passe sterk, passe tung. Og passe høy.

Mer er det ikke å si om den saken.  Men jeg vil nok anbefale andre om å være bedre forberedt enn jeg var for en tur som denne. Det hører forresten med til historien at både dagen før og dagen etter var det ypperlig klart oppholdsvær, så jeg hadde nok litt uflaks i all flaksen.