13. okt, 2012

Noen ganger er en plussgrad nok.

Sandefjord MC-klubb innkaller til styremøte midt i oktober, på vanlig diktatorisk vis: Møt da og da, der og der.  

Dette er tredje gangs endring av tidspunktet. 

Vi er i Sverige og innser at det bare er å kjøre de tretti milene tur retur. Vi jobbet sist det var møte, og kunne ikke stille, og da går det ikke an å utebli nok en gang, selv om vi bare er en skarve vara med møteplikt.

Avreise:

Klokka ett tok vi Jawaen og trillet en fin stripe av sammenhengende totakts blårøyk mellom Dals Ed i Sverige og Moss i Norge. Vel om bord  i fergebuken halvannen time seinere fikk sykkelen litt hvile mens vi inntok en vassen  og overpriset fiskemiddag oppe i kafeteriaen.

Da ferga la til land startet vi for sikkerhets skyld litt tidlig opp totakteren, først i køen som vi var, og laget derved en fin blå dis på hele dekket før porten gikk opp og lemmen ned og vi nok en gang var førstemann i køen på vei mot Sandefjord.

Fra Jawa til BMW

Vi stakk innom Tønsberg og byttet ut Jawaen med vår BMW 800 GS som hadde stått noen dager fordi vi ved siste reise til Sverige valgte å bruke sidevognssykkelen. Dro også innom Stokke for å hilse på guttungen som snarest, og deretter var det å trille hjem til Arne  i Sandefjord via en fullstappet og treg E 18. Vi kjørte synålsprinsippet og tråklet oss fram mellom stillestående biler.

Vel framme klokka seks var styret allerede komplett, kaker og kaffe servert og et beskjedent antall saker klargjort, vi skulle jo snart arrangere årsmøte!

I nattens mulm og mørke

To timer og ti minutter seinere var  møtet over og det  var på tide å sette nesa mot Horten og fergekaia. . Planen var å ta 21.15 ferga, men litt rask hodekalkulasjon sa at om vi strammet gasswiren litt ville vi kunne rekke den som gikk 20.45.

Det var allerede mørkt og temperaturen var på fire plussgrader, med regn og yr i lufta. Vi ankom kaia, kjørte om bord og i det vi satte ned sidestøtta så gikk båten. Perfekt!

Stinn av kaker og kaffe  fra styremøtet fikk kafeteriatilbudet  om bord seile sin egen sjø så vi ringte fruen derhjemme: ”Åssen er været? Svaret var opphold og to plussgrader. Opphold ja? Gud skje lov.

Samtalen ble så plutselig brutt av ukjente atmosfæriske  fenomener, to minutter går og fruen ringer opp på ny: -”Du, det har begynt å regne her”. Sitat slutt.

Mørke og glatte utsikter:

Vi så øyeblikkelig for oss tolv tretten mil med underkjølt regn. Et håpløst underlag for en stuttbeint motorsyklist med høy sykkel og sommergatedekk.  Vi kom til å måtte kjøre i gangfart. Hvor lang tid tar det egentlig å gå fra Moss til Dals Ed i Sverige?  Svaret var tjueåtte timer.

Men nei, ved embarkeringen av Moss var det tørt føre, tre pluss og fine forhold.  Vi regnet raskt ut at jo fortere vi kunne komme oss til Halden, jo mer sannsynlig var det å kunne komme fram før regnet frøs på.  

I morderisk  og nådeløst tempo la vi oss i venstrefila alle de seks milene, deretter tok vi av mot Halden og fylte bensin. Det var nå bare 1,5 grader pluss-kunne dette gå bra?  

Sikte høyt eller lavt?

Veivalget sto mellom å kjøre i høyden over Aspedammen eller lavt langs Iddefjorden bredder.  Det hadde begynt å yre i lufta, så vi tenkte at høyden ikke var lurt.

Alle vet jo at det blir kaldt i høyden.  Vi valgte derfor å kjøre blågrønne veien langs fjorden.

Det var en bommert. Displayet viste først 3,5, så begynte det å blinke seg jevnt og trutt nedover til -0,5 grader.   Aha, kald luft legger seg lavt, sånn var det ja.

Vi banket oss sjøl i hjelmen og tenkte idiot, alle vet jo at kald luft er tyngre enn varm luft.  Men nå var det for seint. Merkelig nok var veibanen tørr der det var som kaldest, så vi kunne holde grei fart.

Den uroskapende elgjakta

Vi begynte å tenke litt på  den pågående elgjakta , og derav mulige fare for nervøst nattevandrende storvilt. Etter Halden er det kav mørkt.

Det står tre enslige lamper spredt på Prestebakke, det er det hele. Etter hvert passerer vi grensa på Kornsjø og her lyser fortsatt lampene fra krigens dager noen hundre meter før mørket atter legger seg tungt over oss sammen med regntåka.

Det er nå en fattig varmegrad, middels til kraftig nedbør og mørkt som i en sekk. Ingen andre er der ute. Ikke engang elgen. Vi innser at om sykkelen stopper nå vil vi måtte stå  musestille til lyset bryter fram for ikke å gå oss bort. det er litt glatt men ikke isglatt, så det går fint å kjøre om enn langsomt.

Det store spørsmålet nå er – rekker vi fram før nattekulda slår til for alvor?  En varmegrad pluss er ikke mye men den gjør underverker for dekkfestet – det biter og vi kan kjøre så fort som våre pupiller klarer å skimte gjennom vårt regngrimete visir.

Ville og gale svin.

Vi ser et veikryss, og et skilt – bare 12 km. igjen til Ed. Det begynner å se lysere ut, vi vil visst klare å nå fram i tide – men stigningen i terrenget, hva ville den bringe?  Kulde eller varme?

Villsvinet som har begynt å berike de svenske skoger er visst et nattdyr.  Vi ser knapt veibanen og et knippe lysebrune villsvinunger ville vi ikke fått øye på før moderpurka hadde satt sine hjørnetenner godt fast i hjelmen vår , formodentllig fylt av hat mot griseungemordet fra vår imaginære påkjørsel.

Jeg hører liksom hjelmskallet knase av kjevekrafta før jeg plutselig blir avbrutt i tankene av  at displayet nå viser først 2,5. så tre og til slutt hele fire plussgrader.  Det regner ikke fullt så mye lenger heller. Temperaturen stiger!  

Vi setter derfor opp farten litt og endelig,elleve timer, ett styremøte,en dårlig middag,  tredve mil og to fergeturer etter at vi dro er vi endelig på plass igjen. Våt og kald, men glad – glad for at dyrene holdt seg i ro og at den ene fattige plussgraden ikke forsvant før vi var på tunet igjen.

Heim te mor:

Inne er det lyst, varmt og godt, det sys gardiner på kjøkkenbordet og snart klukker det i en rødvinsflaske i takt med klinkingen av to høye glass. Vi slutter å skjelve og hakke tenner og begynner i stedet å reflektere samtidig med  rødvinskonversasjonen oss i mellom: - Motorsykkelkjøring kan kanskje også være  som Odd Børretzen sa om oss nordmenn?

-" En nordmann er et menneske som elsker å slå seg selv i hodet med en hammer for der så deilig når det holder opp." Sa  og skrev Børretzen.  

Alternativet vårt er å  sitte fem timer musestille på en iskald motorsykkel i oktober for deretter å tine ved peisen med et par glass italiensk flytende sommer.  Hurra, jeg er  visst norsk!