13. nov, 2011

Når verkstedet ikke elsker sykkelen din like høyt som du

Alle har vi vært der. Sykkelen, dette elskelige, dyre , vakre og herlige frihetsapparat som til vanlig bringer deg lett og fort ut i den norske villmark eller nedover de europeiske høyfartsveiene – nekter plutselig plent å starte!

Det er antakelig  ferietid, midt i mc– sesongen. Du har sikkert en kurant modell, men du bor i Norge på et mindre sted. Det lokale verksted har ikke solgt flere av denne sykkelen enn at de kan fornavn og etternavn på samtlige eiere både i år og året før.

Nå er det slik at denne nye fine sykkelen din inneholder en del moderne og avanserte tekniske og elektroniske løsninger. Disse tekniske løsningene ( eller rettere: reparasjonen av dem) er det ikke undervist i på norske yrkesskoler og læresteder her tillands. Det er for nytt, for komplisert, eller det krever kostbart spesialverktøy som ditt lokale verksted ikke ser seg i stand til å kjøpe bare for ti femten kunder.
Resultatet er at du eier en gjenstand til et sted mellom hundretusen og trehundretusen kroner som i praksis plutselig ikke er annet enn ubrukelig skrot. Den står og tar opp plass på verkstedet til både din og verkstedets store fortvilelse. De klarer ikke å reparere den slik at det holder, og du har ikke noe å kjøre med. Og sesongen er kort. Hva skal du gjøre?

Vanlige men ikke vellykkede strategier:
1: Du skjeller ut verkstedet for inkompetanse.
2: Du begynner å omtale fabrikanten av merket ved ”at de bare lager drittsykler”.
3: Du går til sak mot alt og alle som ikke er enig med deg.
4: Du selger øyenstenen for en slikk og ingenting, og kjøper ny brukt billigsykkel
5: Du forlanger innbytte .Til full pris.
6: Du henter sykkelen hjem, og sørger for at den blir stjålet, og lar det hele blir forsikringsselskapets problem.
7: I din fortvilelse lar du alle som mener å ha greie på det, skru din øyensten i filler slik at den opprinnelige feilen til slutt er blitt det minste problemet.
8: Du bestemmer deg for å lære alt om din modell på egen hånd og  pløyer internett og faglitteratur inntil du mener å kunne løse problemet, for deretter å gå ut i garasjen og be til Jesus om at du også har litt flaks.

Uvanlige men bedre strategier:
1: Du eier alltid to sykler. En gammel av ”selvskrumodell” og en ny med abs,  canbus, esa og utallige andre tbf–løsninger. (TBF = Trebokstavsforkortelser)
2: Når den dyre takker for seg, så samarbeider du med verkstedet på en slik måte at de tør å si til deg at de ikke kan alt – men at de gjerne vil hjelpe deg  ved å legge press på importørens tekniske ekspertise.
3: Du kjøper den nye sykkelen din i Sverige eller Tyskland eller et annet stort sted som har råd til spesialkompetansen ditt merke krever. Det finnes ikke det verksted i Europa du ikke kan nå på åtte uker, som er den tiden sykkelen din blir stående på ditt lokale verksted om de ikke finner ut av det.
4; Du innser at shit happens og avfinner deg med at denne sesongen gikk i dass. I mellomtiden låner du sykkel av en kompis som ikke har tid til å kjøre selv.
5: Du kjenner en elektronikk og dataspesialist, som legger programvaren fra sykkelen din inn i sin computer, og fem minutter etterpå er alt i orden. I tillegg har han tryllet frem sju hester ekstra som fabrikken ikke fant.
6: Du kjøper kun sykler du klarer å skru selv, fordi du vet at verkstedet ikke vil elske akkurat din sykkel.
 
Selv har jeg prøvd fire fem av de mindre vellykkede strategiene, og tre av de vellykkede. Hvordan er det med deg?