16. des, 2012

Hjulebordet 2012.

Null sju tretti:

Det var meldt snø. Mye.  Og meldingen stemte på en prikk. Dagen startet derfor med å lirke en uvillig sidevognsmotorsykkel gjennom ubrøyta boligvei, centimeter for centimeter. Til hjelp var det å bruke spade, dekklister, drittsinne og tålmodighet,  inntil man endelig var ute på hovedveien. Så kunne man endelig tørke tårene og legge i vei. En liter svette lå i mc- tøyet allerede og kulda krøyp inn fra første meter.

X

Null åtte tjue:

Vel ute på E 18 var været såpass at det var umulig å vite om man var i Vestfold eller på Hardangervidda midtvinters- alt var bare snø og null sikt og det var bare flaksen som gjorde at man holdt seg på motorveien uten å ta av noe sted. To fonner som jeg aldri så men bare kjente ble passert - det var som å kjøre rattkjelke…

X

Null ni null null:

Første stopp var garasjen til Svendsen i Holmestrand  - der var det tid for frokost.  Dit kunne man i dag ikke kjøre korteste vei – nei, veivalget ble gjort etter følgende prinsipp: Ingen motbakker!  Det ble derfor til at man trillet ned åsen og endre opp i bunnen av bakkene ved gamle Peter Pan-fabrikken.

Vel framme ble jeg møtt av en helt ubrøyta innkjørsel og to koselige fakler som skinte i halvmørket. Sykkelen ble satt igjen midt oppe på veien, og jeg ruslet til fots ned til kaffe og pepperkaker.

Hele familien Svendsen var på plass – far, mor og sønn i hvert fall. Med ferdig kaffe og alt. Vel inne i garasjen hørte vi nestemann komme, det var Arne som kom på solosykkel med pigg og knast. Og den gutten nøyde seg ikke med pepperkaker! Han hadde med full frokost, med ferdigkokte egg og det hele. Mens han skrelte sin egg bredte fiselukta seg i garasjen og det hele ble veldig koselig.  Vi var også skjønt enige om at større tullinger enn oss  - fantes neppe i Holmestrand den morgenen. Der alle andre lå varmt under dyna og lyttet til vindens uling utenfor, der satt vi skrevs over eldgamle sidevognssykler på vei til et arrangement som ikke hadde noen som helst mening på en forblåst og nedsnødd vinterdag som denne.

X

Null ti femten:

Frokosttimen gikk fort og det var på tide å trille innover. Arne dro hjem til jobb og Henrik og jeg dro innover mot Karl-Johansgate.   Noen minutter gikk bort i å skyve sykkelen til Henrik opp langs den ubrøyta innkjørselen – en prestasjon som kjennes ennå i skrivende stund, dagen derpå.

Det begynte å bli nok med skyving nå for gamle Huseby. Fyldige femogfemtiåringer er bygget for å holde tunge saker og ting helt i ro, ikke for å flytte rundt på dem.

Fra Holmestrand var forholdene betydelig bedre – mindre snø, mer lys og nybrøyta vei! Det hele gikk som en lek til vi tok igjen tre brøytebiler som var årsaken til de fine  nybrøya veiene. De kjørte langsomt og side om side i en lang skråformasjon og vi kom oss ikke forbi før etter flere mil.

X

Null elleve førtifem.

Vel inne på Hjortneskaia  (etter en liten bomkjøring innom fergekaia)  møtte vi de øvrige ekvipasjer. Det ble fra de tilstedeværende meldt at Hr. Paulsen hadde vært nedom og bekjentgjort at han denne dagen ville prioritere sin "firbente venn"  framfor årets Hjulebord, grunnet værmessige og andre forhold. 

Noen lurte da på om Hr Paulsen hadde skaffet seg hund. Det hadde han ikke. Det viste seg at hans firbente venn var hans sofa derhjemme.

X

Tolv hundrede null null:

Vi måtte derfor paradere uten primusnissegeneralen forrest. Et håpløst prosjekt da ingen var riktig sikker på veien. Men det gikk godt allikevel, Grunde tok ansvar og ledet an.

Vel inne i spikersuppa sto allerede Ed sin Jawa oppmarsjert.  Han foredro vinterlivets mc-gleder for alle som ville høre på – vinteren det var den tida på året det gikk an å kjøre motorsykkel for da slapp man å ”måtte hilse på alle de helvetes motorsyklistene” hele tida. 

 

Men det gjaldt jo ikke denne dagen – vi var til slutt åtte ti sykler godt parkert. Dessuten kom det et par tre motorsyklister til fots også.  Men Ed mente det nok ikke for han var like blid og hilste på alle han.

X

Trettenhundre null null:

Etter å ha fyrt opp primuser og satt opp langbord – riktignok litt kortere enn vanlig dette året – begynte ulike aromaer å spre seg i området. Vi ble linselus for turistene etter gamalt, og selv fikk jeg storfint besøk både av en kompis med sydenreiseblikk og en datter,  med et blikk vi kan kalle ” lett julebordsblasst”. Begge var blide og det hele ble veldig hyggelig. Alle andre så også ut til å trives godt.

X

Fjorten hundrede og tretti null null:

Men tida går fort og det ble snart på tide å sette nesa hjemover igjen. Vi var snart de eneste gjenværende og langbordet var nå redusert til en frilufts-lounge for fire. 

Det skulle vise seg at det behagelige oppholdsværet i Oslo var høyst forbigående,  for da Henrik og jeg trillet sørover så kom liksom den samme morgenens vintervær veldig tilbake.  

Ved passering av Holmestrand liknet E 18 igjen mer og mer på Hardangervidda og da Tønsberg dukket opp i skumringen var det falt tre desimeter med snø, og det snødde fortsatt.

X

Sekstenhundre og ti null null:

Vel tilbake ble det å spa seg et hull i grøftekanten til motorsykkelen  og få den parkert for dagen, og komme seg rett på jobben – min seinvakt som var begynt halvannen time før ble vel ivaretatt av en kollega med ekstra behov for kontanter til julepresanger . For at mitt eget gavebudsjett ikke skulle sprenges ble det derfor viktig å  nå jobben før taxameteret på innleidd arbeidskraft løpt helt løpsk.

X

Tjuetohundre og tretti null null:

Femten timer etter takeoff samme dag var det godt å finne godstolen en liten time, før jobbstart neste morgen klokka nullsjuhundreog tretti.  Tankene gikk rundt dagens opplevelser og jeg var glad for to ting: At ikke jeg hadde daua av hjertesvikt denne dagen. Der var nok kan hende nokså nære på…

Og at det var koselig å se de andre galningene  som mener at motorsykkel vinterstid har sine absolutte gleder!  Helt til slutt hadde min sidevognsekvipasje "Vigdis"  vist seg å være oppgaven voksen og kjørte uten et feilslag alle de tjuefire milene denne uværsdagen.  Det er ingen selvfølge med en trettiåtte år gammel motorsykkel!

 Med hilsen Tore Huseby, Hjulebordsdeltaker.